Hopp til innholdet

18. søndag i treenighetstiden (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: Salme 38,10–16

    10 Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, mitt sukk er ikke skjult for deg. 11 Mitt hjerte slår heftig, min kraft svinner, og mine øynes lys, selv det er borte for meg. 12 Mine kjære og mine venner holder seg på avstand fra min plage, og mine nærmeste står langt borte. 13 De som står meg etter livet, setter snarer, og de som søker min ulykke, taler om ødeleggelse. På svik tenker de hele dagen. 14 Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke, lik en stum som ikke åpner munnen. 15 Ja, jeg er lik en mann som ikke hører, og som ikke har gjenmæle i sin munn. 16 For til deg, Herre, står mitt håp. Du vil svare, Herre, min Gud.

    Lesetekst 2: 1 Joh 4,11–17 (1 Joh 4,11–16)

    11 Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. 12 Ingen har noensinne sett Gud. Dersom vi elsker hverandre, da blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss. 13 Av dette kjenner vi at vi blir i ham og han i oss, at han har gitt oss av sin Ånd. 14 Og vi har sett og vitner at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser. 15 Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud. 16 Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham. 17 I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har frimodighet på dommens dag. For slik som han er, slik er også vi i denne verden.

    Evangelietekst: Mark 1,40–45

    40 Da kom en spedalsk til ham. Han ba ham og falt på kne for ham og sa til ham: Om du vil, så kan du gjøre meg ren! 41 Jesus fikk medynk med ham, rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren! 42 Og straks forlot spedalskheten ham, og han var ren. 43 Men Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort, 44 og sa til ham: Se til at du ikke sier dette til noen. Men gå og vis deg for presten og bær fram det renselsesofferet som Moses har påbudt, til et vitnesbyrd for dem. 45 Men han gikk ut og begynte å kunngjøre det og utbredte ryktet vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger gå åpenlyst inn i noen by. Han var utenfor, på øde steder, og folk kom til ham fra alle kanter.

    40 Καὶ ἔρχεται πρὸς αὐτὸν λεπρός, παρακαλῶν αὐτὸν καὶN γονυπετῶν αὐτόν, καὶ λέγων αὐτῷ ὅτι Ἐὰν θέλῃς, δύνασαί με καθαρίσαι. 41 ὉN δὲ Ἰησοῦς σπλαγχνισθείς, ἐκτείνας τὴν χεῖρα, ἥψατοN αὐτοῦ, καὶ λέγει αὐτῷ, Θέλω, καθαρίσθητι. 42 Καὶ εἰπόντοςN αὐτοῦ εὐθέωςN ἀπῆλθεν ἀπʼ αὐτοῦ ἡ λέπρα, καὶ ἐκαθαρίσθη. 43 Καὶ ἐμβριμησάμενος αὐτῷ, εὐθέωςN ἐξέβαλεν αὐτόν, 44 καὶ λέγει αὐτῷ, Ὅρα, μηδενὶ μηδὲν εἴπῃς· ἀλλʼN ὕπαγε, σεαυτὸν δεῖξον τῷ ἱερεῖ, καὶ προσένεγκε περὶ τοῦ καθαρισμοῦ σου ἃ προσέταξεν Μωσῆς,N εἰς μαρτύριον αὐτοῖς. 45 Ὁ δὲ ἐξελθὼν ἤρξατο κηρύσσειν πολλὰ καὶ διαφημίζειν τὸν λόγον, ὥστε μηκέτι αὐτὸν δύνασθαι φανερῶς εἰς πόλιν εἰσελθεῖν, ἀλλʼ ἔξω ἐνN ἐρήμοις τόποις ἦν· καὶ ἤρχοντο πρὸς αὐτὸν πανταχόθεν.N

    NVariant with NA/UBS: καὶ γονυπετῶν αὐτόν ♦ [καὶ γονυπετῶν] NVariant with NA/UBS: Ὁ δὲ Ἰησοῦς ♦ Καὶ NVariant with NA/UBS: ἥψατο αὐτοῦ ♦ αὐτοῦ ἥψατο NVariant with NA/UBS: εἰπόντος αὐτοῦ ♦ – NVariant with NA/UBS: εὐθέως ♦ εὐθὺς NVariant with NA/UBS: εὐθέως ♦ εὐθὺς NVariant with NA/UBS: ἀλλʼ ♦ ἀλλὰ NVariant with NA/UBS: Μωσῆς ♦ Μωϋσῆς NVariant with NA/UBS: ἐν ♦ ἐπʼ NVariant with NA/UBS: πανταχόθεν ♦ πάντοθεν

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Den spedalske (1,40–45)

    Det var en forferdelig skjebne å bli spedalsk. Man var velkjent med at sykdommen var smittsom, og man beskyttet seg ved å forvise dem som var smittet ut av samfunnet. De levde utenfor byene, uten rett til å omgås andre. De skulle til og med advare alle møtende ved alltid å gå med istykkerrevne klær og ha rufsete hår. De skulle rope det forhatte ordet Tamé (uren). Mot alle regler går nå den spedalske frem og faller på kne foran Jesus, og Jesus helbreder ham.

                Det er ikke mye vits i å spørre om sånt er mulig. Alt evangeliene forteller, går ut på å vise at Jesus var Messias, en mann uten like i hele menneskeslekten, og at det virket krefter i ham som bare Gud selv råder over. Hvis vi vil gjøre disse fortellingene ”troverdige” ved å  forsøke å vise at dette har hendt også i andre sammenhenger, og at det har sin ”naturlige” forklaring, tar vi brodden av det fortellingene vil si og som øyenvitnene er blitt overbevist om var det vesentlige.

                I denne fortellingen møter vi igjen Jesu sterke ønske om ikke å vekke noen falske messiasforhåpninger. Han forbyr ettertrykkelig han som ble helbredet å gjøre noe vesen av det som hendte. I stedet skal han gå til Jerusalem og – som loven foreskrev – vise seg og bli erklært ren, for så å bli gjenopptatt i samfunnet. Siden skal han ofre det foreskrevne takkofferet. Det kommer til å bli ”et vitnesbyrd for dem”. Det var jødisk tro at også spedalske kunne bli helbredet når Messias kom. Altså burde presteskapet ved templet forstå at riket var nær. Men i stedet begynner nå han som ble helbredet å utbasunere det som har hendt. Det blir en sensasjon omkring Jesus, så stor at han ikke kan gå inn i noen by uten straks å bli overrent. Derfor trekker han seg unna til ensomme og øde traktene som finnes overalt blant Galileas fjell. Men også der oppsøker menneskene ham.